Et viktig vegkryss

I tidligere tider gikk ferdselen ofte på andre steder enn den gjør i dag. Vegen som her kommer opp fra sør – og runder den store gravhaugen – var fram til 1880-åra hovedvegen mellom Jevnaker og Lunner. Dette var i ei tid Jevnaker og Lunner var én kommune og ett prestegjeld og presten bodde på prestegarden i Jevnaker. Hver gang presten hadde gudstjeneste eller andre gjøremål i Lunnerkjørka, brukte han denne vegen. Derfor har det blitt vanlig å kalle den Prestvegen.

Men her kom det også inn en annen viktig veg. Det var allfarvegen gjennom bygda fra vest som her koplet seg på Prestvegen og gikk sammen med denne opp til Lunnerkjørka. Etter at nyvegen kom i 1936, har denne vegen på det meste av strekningen blitt hetende Gamlevegen. Her ved Øster- Ballangrud var det derfor et viktig vegkryss.

Prestvegen

Vegen fulgte nåværende veg forbi Jordet og Bekkegarda, ned til Damstua og fram til Vassjø. Derfra gikk den opp Felbergsbakka litt vest for nåværende veg, og videre forbi Greftegrev og fram til Klinkenberg. Så fortsatte den nedover mot Presthagan og fram til Fossholm. Herfra fulgte den i store trekk dagens kommunale veger fram til Jevnaker prestegard. Vegen er gammel og har sikkert eksistert siden middelalderen. På et vegkart over Norge fra 1847 er den, sammen med fire andre veger på Hadeland, inntegnet som offentlig veg. Det betyr at vegen var rodelagt og at bøndene langs vegen hadde ansvaret for å vedlikeholde hver sin strekning av vegen.

Langs denne vegen fôr svenskehæren fram etter å ha slåss mot Gregers Granavolden og 60 bønder på Harestuskogen i 1716. Før de kom fram til Norderhov prestegard og ble nedkjempet der – etter å ha blitt lurt av Anna Kolbjørnsdatter – rakk de å herje stygt. På høsttinget på Gunstad samme året bekjente Jørgen Ballangrud at hos han «slog fienden ud alle hans Vinduer og opbrød hans Dører og der udtok ald hans matvare av kjød, flesk, ost». På Bolken ble det tatt to hester, ett pund smør og en «sød ost». Hos Torger Vassjø ble det tatt korn og ett stort okselår. Sognepresten på den tida, den sagnomsuste Peder Madsen Lyche, var også uheldig. Han var på hjemvegen fra Lunnerkjørka da han møtte svenskene som spente hesten hans fra sleden og stjal den.

For presten som måtte ta disse turene mellom kjørkene til alle årstider og i all slags vær, var ikke reisa alltid behagelig. I sine erindringer om 1860/70/80-åra, som ble nedskrevet i 1937, har Peder Ohren kommet inn på dette. Han skriver at «jeg synes præsten maatte undskyldes om han ved enkelte anledninger var lit misfornøid og mistet balansen. Som en kold vinterdag han kom til en gudstjeneste. Det var uføre og vind, og sneen hadde pisket ham i ansigtet, saa han var blomstrende rød da han kom frem. Han henvendte sig til klokkeren som stod utenfor kirkegårdsporten og ventet. «Nei, her i Lunner skulde det ikke bo menneskelige væsener. Det skulle være passende sted for rovdyr her oppe», sa han.»

Vegen ble nedlagt som offentlig veg da Olumslinna sto ferdig i 1880-åra. Det var mange som var uenige i dette og i lokalavisen som eksisterte på den tida, Hadelands Tidende, var det flere hissige innlegg. I utgaven fra 25. februar 1887 var det en som avsluttet innlegget slik:

«Man er i den senere tid her i Jevnaker bleven vant til at høre klage fra prødikestolen over mangel på kirkesøgning, og når kommunen legger an på at berøve enkelte trakter af præstegjeldet sine veie til kirken, så kan visstnok sådan klage for eftertiden blive end mere begrundet».

Gamlevegen

Denne vegen fulgte i store trekk nåværende veg forbi Ballangrudbyen og Ulvengarda og ned til Grindvoll. Fra Grindvoll, som tidligere ble kalt Grinen, gikk vegen ned Kvennbakken og fram til stedet der Westernsletta er i dag. Så fortsatte den opp bakken til Øvre Vestern og gikk videre derfra vestover gjennom Rustad og Velo – der sorenskriveren holdt til – fram til Sognstoppen, der den koplet seg på den viktige vegen som gikk der, og som fra 1818 hadde status som den Bergenske hovedveg.

Vegens opprinnelige preg er best bevart fra Øvre Vestern og ned til Rustadbrua. Her går vegen nært inntil det store gravfeltet. Arkeologene sier at slike gravfelt ofte ble lagt inntil ferdselsveger. Hvis det stemmer her, må vegen være over tusen år gammel. Men vegene så langt tilbake i tid hadde lite til felles med de vegene vi har i dag. Vegene var bare tilrettelagt for ridning og kløv sommerstid og kjøring med slede vinterstid. Det var først mot slutten av 1700-tallet at en begynte å opparbeide vegene sånn at de ble kjørbare med hjulgående kjøretøy. Fra Gamlevegen gikk det atkomstveger opp til alle garda i bygda. Av kartet ser vi at disse vegene som regel gikk på andre steder enn de gjør i dag.

Kilder:

• Braastad, H. H. (1974). Der hvor svenskene for fram. Årbok for Hadeland.
• Ohren, P. (1999). Peder Ohrens erindringer om 1860/70/90-åra (4). Årbok for Hadeland.
• Walgorski og Wergeland (1847). Veikart over Norge. Udarbeidet efter de bedste Kilder.
• Desserud, T. (2017). «I helvete skal du brenne, ikke her.» Jevnaker prestegards historie – og litt til.
• Hadelands Tidende. 25. februar 1887.
• Overingeniør Crøger (1932). Samferdselsmidler. Hadeland bygdebok bind 1.
• Statens kartverk. Historiske kart. Løitnant Lunds kart fra 1827.