Finnlausødegarden
Finnlausødegarden strakk seg fra Bolken til Lunnergardene. Før 1900 hadde Vestgarden og Midtgarden Ballangrud, Øver-Bekken, Ner-Bekken, Lauvhaugen og Bolken, sammen med Skirstad i Vestre Gran, jordstykker her.
Løitnant Lunds kart fra 1827 med Finnlausødegarden til høyre i kartet.
Historiske kart, Statens Kartverk.
Lunnergardene hadde sin Finnlausødegard i fortsettelsen av Ballangrudgardene og Bolken sine ødegardsstykker. Mye tyder på at dette var et stort område med slåtteland som flere garder eide stykker i, og som de høstet. Bjørkvik & Bjørkvik beskriver levende hvordan slåttonna kan ha gått for seg i dette store ødegardsområdet når mye folk var samlet:
«Det må ha vore noko til liv når slåttefolk av båe kjønn og frå så mange gardar i gamaltidverda gjekk laus på alle desse engslåttane – for eng var det mest av her på Finnlaus. Det er fortalt frå andre slike øydegardsbruk at det var mykje kapping og slåsting om slåttegjentene – og mykje glad turing. Dei som kom langvegs frå, overnatta i høyliune. Denne øygardsslåtten var reinaste og einaste ferien i de tider – sa dei» (Bjørkvik & Bjørvik, 1992, s. 40).
Etter den store utskiftningen som foregikk fra 1885 til 1890, ble jorda til Ballangrudgardene bedre arrondert. Flere garder ble flyttet ut fra Ballangrudbyen, og jorda ble samlet rundt det enkelte gardsbruk. Sørgarden ble flyttet ut fra Ballangrudbyen, og den ene Lauvhaugengarden ble flyttet til Skirstad-stykket og navn på garden ble endret til Skirstad.
Opprinnelsen til Finnlausødegardsnavnet er noe uklar. Ødegardsnavnet kan tyde på at det fra gammelt av lå en gard her. Men ødegard kan også bety at det her lå fraskilte, frittliggende jordstykker som ikke var gjerdet inn. Fra tidlig middelalder var gardene delt inn i tre grupper for skattlegging. Det var fullgarder, halvgarder og øydegarder (kvartgarder) som kunne bestå av slike jordstykker som vi finner i Finnlausødegarden. Ofte viser Finn-navnet også til at finner skal ha ryddet garden eller oppholdt seg der. Det er imidlertid ikke holdepunkter for at det skal ha vært en slik finnegard i dette området. Finn-navnet kan også ha sin opprinnelse i at det fantes planter med Finn i navnet. Den Finn-planta som vi finner mest av i området, er Finnskjegg. Det er navnet på et gras som vokser i tuer på slåtte- og beitemark i området. Den har blitt brukt til fôr. En annen mulig Finnplante kan være Finnete/Finnmarkspors. Denne planten hadde duft og inneholdt eteriske oljer. Den har blitt brukt i folkemedisin mot ulike helseplager som høyt blodtrykk, blærekatarr, forkjølelse, magesmerter, bronkitt m.m. – til alt fra kjærlighetssorg til hemorroider.
Slåttonn i Finnlausområdet.
Bildet er tatt tidlig på 30-tallet, og det antas at det er fra Finnlaus fordi kvinnen i den rutete kjolen ligner på Tea Finnlaus. De andre er det ikke mulig å gjenkjenne. Bildet er hentet fra Ragna Liers album, slik alle bildene her er. De er utlånt av Ragnar Grina.
Fra Finnlaus
Bildet er tatt i 1954 og viser Oline og Johannes Henriksveen som bodde på Finnlaus. Oline er vokst opp på Finnlaus og Johannes flyttet dit fra Snertingdal. Hvem som er på besøk, er det ikke mulig å gjenkjenne.
To smågutter øver seg på hesjing i 1954 på Virstad
Ragnar Grina til venstre og antagelig Arild Johnsen.
Hesjinga på Lier ser ut til å være over.
Fra venstre Johannes Kjeldstad, Ragnvald Lier og Reidun Lier. Bildet er tatt først på 40-tallet.
Hest og slåmaskin
Bildet er fra tidlig 40-tall og ut fra utstyret på slåmaskinen er det skuronn. Fra venstre Ragna Lier, Syverine Dokka (med hvitt skaut), ukjent og Ragnvald Lier. De øvrige er det ikke mulig å gjenkjenne.
Hest og rive
Bilde fra slåtten i Finnlausområdet tidlig på 40-tallet.
Møkkabrigg
Bildet er fra Nordbråten på 40-tallet. Ukjent mann og hund.
Kilder:
- Bjørkvik, R. og H. (1992). Ballangrudkrinsil i Lunner. Årboka for Handeland.
- Sevatdal, K. Sky, P. K. & Berge, E. (2017). Eiendomshistorie.