Det har vært perioder med istider gjennom hele jordas historie. Den siste istidsperioden begynte for 2,5 millioner år siden og pågår fortsatt.

Denne geologiske epoken kalles kvartær. I dette tidsrommet har vi hatt mange istider og etterfulgt av kortere perioder uten istid. Den siste istida sluttet for om lag 10 000 år siden.

Isen former landskapet

Da siste istidsperiode begynte ved inngangen til kvartær, var landet vårt nokså flatt, kun gjennomskåret av grunne elvedaler. Da isen kom, begynte breene å slite ned landskapet, mest i elvedalene og i svakhetssoner i berggrunnen. Gjennom mer enn 30 istider har dette gravearbeidet resultert i det landskapet vi har i dag. Både de djupeste fjorder og de spisseste fjell er isens verk.

Lausmasser og jordsmonn ble også dannet av isen

Det meste av lausmassene som dekker berggrunnen i Norge i dag er blitt avsatt under og etter siste istid. Lausmassene som ble gravd ut under tidligere istider, er for det meste transportert bort fra landet vårt og danner opptil kilometertykke lag i havet utenfor kysten. Hva lausmassene består av og hvordan de fordeler seg i landskapet, avhenger av hvordan isen oppførte seg da den trakk seg tilbake. Men det avhenger også av om landet lå over eller under havoverflata da dette skjedde.

Leirjord

Under avsmeltingen var havnivået om lag 200 meter høgere enn i dag. Dette havnivået kalles den marine grense. Det er de fineste partiklene som lettest kan strømme ut i sjøvann og bli avsatt der. Dette er årsaken til at de områdene som var havbunn under nedsmeltinga, i dag kan være dekket av leire. Det gjelder blant annet hele Romerikssletta og området langs Randsfjorden.

Endemorene

Men Grindvoll ligger over den marine grense og var ikke dekket av hav. Hvordan lausmassene ble avsatt her, ble bestemt av hvordan isen oppførte seg under framrykkingen og nedsmeltingen. Under perioder med stillstand eller korte framrykkinger av isfronten, ble det dannet morener ved iskanten. Slike endemorener ble seinere barrierer i landskapet. De stengte for vannet og er en viktig årsak til dannelsen av innsjøer her i landet.

Esker

Under isen kunne det også renne strie elver. Disse brakte med seg lausmasser og det kunne dannes grus- og sandrygger der elva rant. Slike rygger kalles eskere og et eksempel på en tydelig esker finner en i Damstua i østenden av Vassjøtjernet.

Avsmeltingsmorene

Der isen ble liggende på samme sted og smelte ned, ble alle lausmassene som isen brakte med seg, liggende igjen etter nedsmeltingen. Her dannet det seg avsmeltingsmorener. I slike morener finner en som regel langtransporterte masser. Steiner og blokker med opprinnelse i Gudbrandsdalen og Østerdalen er ikke uvanlig å finne. Eksempel på ei slik avsmeltingsmorene som nå er dyrket opp, finner en på Dæl øst for Vassjøtjernet.

Bunnmorene

Men det vanligste resultat av isens graving i landskapet er bunnmorena. Denne ble liggende igjen nesten over alt der isen gled fram, og består nesten utelukkende av masser som ble gravd løs av berggrunnen på stedet. Til forskjell fra avsmeltingsmorena, som kan være høg og tjukk, består bunnmorena som regel bare av et tynt lag over berggrunnen.

Fra lausmasser til matjord

Kambro-silurbergartene som dekker Hadeland er kalkrike og gir opphav til svært næringsrik jord. Grunnlaget for denne jorda er først og fremst bunnmorena som isen la etter seg. Men kambro-silurbergartene er løse og forvitrer lett, så mye av jorda består også av berggrunn som har forvitret i løpet av tida som har gått siden istida. Disse massene er så blitt blandet med mold som er dannet ved nedbryting av plantemateriale gjennom tusener av år. Dermed har vi fått den feite og næringsrike jorda som vi har på Hadeland i dag.

Landskap og landheving

Kilder:

• Henstra, G. (2018). Geologien på Ringerike.
• Løsmassekart. https://www.ngu.no/emne/kart-og-data