Denne artikkelen om Jørgen Dambråten på Grindvoll stod på trykk i avisa Hadeland lørdag 2. mars 1968. Avisen er tilgjengelig på nasjonalbiblioteket sine nettsider.

---

Er all denne skolegangen en velsignelse, tro? Jeg syns at unga går altfor lenge på skolen nå. Det er jo slik at en skal begynne som liten når en skal bli til noe, og det er mange unger som har godt håndlag. Men når de må gå på skolen til de er nesten 20 år, blir det jomen sent før de får forsøkt seg. Det er sannelig ikke lett å bli noen god krok, hvis en ikke får krøket seg tidlig!

Dette sier Jørgen Dambråten på Grindvoll, som fylte 87 år 2. januar. Hans bedre halvdel, Anne, nådde samme alder 11. februar, og sammen med en datter bor de i et trivelig hus like ved Grindvoll jernbanestasjon.

— Kjerringa er blitt skarpere i synet på sine gamle dager, sier Jørgen, - nå greier hun til og med å lese uten brille igjen. Hører godt gjør hun også. Jeg for min del er ikke riktig like skarp i hørselen, og jeg må nok ty til brillene når jeg skal lese «Hadeland».

— Men du husker godt? Jørgen smiler. — Jeg minnes iallfall mange av dem som jeg har vokst opp sammen med og arbeidet sammen med, sier han. - Men nå er alle mine jevnaldrende borte, og kona og jeg er nesten blitt en generasjon for oss selv.

Soldat i 1905

Jørgen Dambråten er født på Velo i Nordre Jevnaker, og han gikk på Sogn skole under lærer O. solnørdals ledelse. - Det var en bra skole, og det ble folk av de fleste av oss. Vi var neppe verre eller bedre enn unger flest, og det hendte nok at vi gjorde litt ugagn, ler Jørgen.

Da han var 17 år gammel, kom han til Bolken som gårdsgutt, virket her i fem-seks år, var så artillerist på Gardermoen i 1903, drev deretter i gårdsarbeid og skogsarbeid, ble innkalt som soldat igjen i de spennende dager i 1905 da unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst, og begynte så som anleggsarbeider ved Bergensbanen i 1906. Her arbeidet han mellom Roa og Hønefoss fram til 1909, hvoretter han i ni år tilhørte et arbeidslag som utførte forefallende arbeid på Gjøvikbanen. Fra 1921 til 1946 var han fast ansatt som banearbeider på strekningen Roa-Hønefoss.

Jørgen minnes med glede tiden ved jernbanen. Det var ofte arbeidssomme, men allikevel bra dager. Han var ved flere anledninger på jobbing ved Røykenviklinjen. I Røykenvik var han med på å bygge brygge for dampskipene og å legge sidespor til Røken. I Brandbu var det arbeid med stasjonsbygningen. — Ja, vi måtte også bære opp pianoet for stasjonsmesteren, sier han.

De gode, gamle dager

I den tid Jørgen arbeidet på Bolken, var arbeidslønnen liten. En krone pr. dag var det vanlige, dertil kom kost og losji. Salt stekeflest kostet på denne tiden 20-30 øre pr. kilo, og det var 10 øre for en pakke fyrstikker, 35 øre for en kvartrull tobakk og en krone for et pund rå kaffe.

— Grindvoll var ikke noe sentrum den gangen, sier han.

— Da var det bare noen få plasser her, — det var Dambråten, Stenrud, Kvernhaugen og noen til. Det meste var åkerland under Ulven, men Løken eide for eksempel det område hvor Jetlund nå holder til. Butikksenteret var Ballangrud, hvor det var to forretninger. Dermed ble det gjerne der folk møttes. Det var anlegget av Bergensbanen og opprettelsen av Grindvoll jernbanestasjon som skapte det som i dag kalles Grindvoll. Området kaltes for «Gri’en» (grindene), og navnet kom muligens av at det var mange grinder nettopp her.

— Var det mye samvær blant bygdefolket i de dager?

— Hele uken igjennom var det arbeid og atter arbeid, og det var bare i helgene at folk møttes. Om vinteren holdt man gjerne til i stuene bortover, og to ganger i året holdtes det store ball. I sommertiden festet vi utendørs — på en eller annen passelig slette. Her ved «Gri’en» var det et mye benyttet møtested. Det var dans hver helg, og vi greide oss med trekkspill eller en spilldåse. Betaling for musikken ordnet vi ved å gi noen slanter hver. Kravene var ikke store, men moro hadde vi.

— Mye fyll?

— Nei, det var det heller lite av, fordi brennevinet var dyrt og fortjenesten liten.

— Men litt hjemmebrenning forekom vel?

— Det var nok flusst så mye brenning da som nå, men jeg tror at det gjennomsnittlig tures med nå for tiden enn den gang. Skjønt heg husker da en St. Hans-kveld i Sløvika. Vi la i en krone hver til brennevin, og det var mange som ble så fulle at de ble liggende igjen!

Arbeidet adlet folk

— I hverdagsstrevet var det lite folk og mye slit?

— Det var like mye folk her omkring den gang som nå, tror jeg. For det første var det gårdskarer og tjenestejenter på alle gårder, dertil var husmenn med i arbeidet om sommeren. Og i onnetiden kom kjerringer og unger i tillegg. Dessuten var det større familier på gårdene, altså flere unger, enn vanlig i dag, så det var bra med folk. Men det måtte jo også noen til for å få gjort alt det som i dag går med maskiner.

Og unna gikk det, — det hendte at enkelt skar opptil halvannet mål åker med skjyru på én dag. Det vanlige var ett mål pr. dag, og betalingen var én krone pr. mål, altså en daglønn på én krone pluss kost og losji. Det var aldri vanskelig å få skjærehjelp, for folk ville gjerne tjene penger.

— Liten fortjeneste avlet vel trange kår og mye misnøye?

— Jeg tror folk var mer fornøyde før i tiden enn de er nå. Hvis vi bare hadde nok å ete, gikk det bra. Arbeidstiden var gjerne fra kl. 6 om morgenen til kl. 8 om kvelden på en gård, og en gårdsgutt som måtte fore dyra begynte gjerne kl. 4 om morgenen og holdt på til 10 om kvelden. Da ble det ikke noe særlig overskuddskrefter til «løyping» annet enn i helgene. Folk var sparsommeligeog nøysomme, det kostet ikke store summer å ha litt moro, og de fleste virket tilfredse. Ungene vokste opp da som nå, og de lærte tidlig å gjøre nytte for seg.

Jørgen Dambråten forteller at han selv var borte på arbeid allerede da han var 9-10 år gammel. Som ni-åring lagde han sitt eget skjyruskaft av et emne som han fikk av en mann fra Land. Det var «rønnin bjørk», og denne skjyrua med skaftet fra 1890 har han den dag i dag. — Den har vært flittig i bruk, forteller han.

En nevenyttig kar

Men selv om Jørgen såvisst ikke klager over tiden som var, forstår man godt at arbeid og slit måtte til, særlig i nedgangstiden etter den første verdenskrig. Ved siden av arbeidet ved jernbanen drev han derfor familiens bruk og tok dessuten imot redskap og møbler til reparasjon for andre. Han var en meget nevenyttig mann, — og det er han fremdeles.

Da vi besøkte ham forleden dag, var han i sving i den gamle, lille stua på Dambråten, hvor han nå har sitt private verksted. Her reparerer han stoler, divaner og lignende for folk, og det mangler såvisst ikke på arbeidsoppdrag. For tiden har han noen gamle fine gyngestoler til overhaling for familien Western på Gunstad. — Disse stolene har tilhørt Svinning på Sandbakken, såvidt jeg vet, forteller han.

Hans hustru Anne er født i den selvsomme husmannstua, og hennes far var husmann under Ulven. Her bodde de også alle i mange år. Nå har Anne og Jørgen som nevnt sitt eget hus, mens sønnen har reist seg en villa på det gamle bruket.

Folk forlanger mye

— I denne stua har både gode og vanskelige dager passert, bemerker Jørgen, — og særlig én dag husker jeg godt. Det var den julekvelden da det ble installert elektrisk lys. Men i dag er vel ikke det noe å prate om kanskje. Nå for tiden forlanger jo folk alt mulig. Mye vil ha mer, heter det, og ingen synes å være fornøyde. Nå er det trygder på alle måter — ja, jeg tror nesten folk har det altfor bra!

— Men du er ikke tilfreds med å ligge på divanen og nyte din alderstrygd?

— Nei, jeg må ha noe å drive med. Det er ikke bra å gi seg over så lenge en orker å gjøre noe, og jeg trives her i verkstedet mitt. Det kan ikke være riktig bare å sette seg ned og vente på å dø. Nei, en må holde seg beskjeftiget og kanskje til og med gjøre litt nytte for seg i samfunnet.

— Det er nok av dem som krever her i verden og få som vil yte noe?

— Ja det er mitt syn. Og jeg husker godt at det var slik også den gang jeg var med i likningsarbeidet. Selv har jeg betalt min skatt i alle år. Da jeg første gang tjente penger, måtte jeg ut med en skatt på ni kroner, og senere har beløpet økt nesten hele tiden. Da jeg sluttet ved jernbanen og kom over på 150 kroner i måneden i pensjon, måtte jeg ut med 1000 kroner i skatt, og nå som jeg er fylt 87 år, betaler jeg 1500 kroner. Men noe penger må vel inn i kommunekassa også, — det går jo adskillig ut.

Jentene burde ikke røyke

Jørgen prater om dette og hint og har mange interesser og mange meninger. Han fyrer i verkstedet sitt med impregnert slippert, — det er bra nok for meg, sier han. Og han forteller at han sluttet å røyke under den siste verdenskrigen, da tobakksrasjoneringen var temmelig streng. Det har han aldri angret på, og han føler seg mye bedre nå enn før. Syk har han sjelden vært, men da han for et par år siden måtte ta en tur innom sykehuset i Gjøvik for et 17-18 dagers opphold, konstaterte han at det var søstrene der som røkte mest.

— Dette med at jentungene røyker, synes jeg er fæle greier. De er verre enn gutta, konstaterer han. — I min ungdom var det aldri damer som røkte, det ville ha vært uhørt. Slik burde det ha vært nå også.

Nei, en må tidlig lære seg å gjøre noe nyttig, og ikke bare forlange av andre. I min ungdom lagde vi skiene våre selv, jeg som de andre, og vi løp på ski støtt. Om en ikke akkurat går riktig så langt tilbake, er det iallfall nyttig at ungene tidligst mulig får lære seg til å gjøre noe, sier Jørgen Dambråten og går ut etter et nytt vedfange.